Høydepunktene i årets «SwingJul» er ren, pur juleglede

Til det spørsmålet vil hver enkel publikummer ha sitt subjektive svar. Undertegnede får lov i disse spaltene til å gi sitt:

Ja, det betyr at det som hevet «Swingjul» i fjor over konkurrentene, det som ga forestillingen en egenart, kom lengre ned i årets liste over prioriteringer.

Ikke at vakker julemusikk var fraværende. «Himlen i min favn» var fortryllende tolket av Guro Dugstad, «Silent Night» fikk en saftig Mahalia Jackson-behandling av Cathrine Gudesen Torp; men disse og andre var pakket inn i potpourrier, som vakreste blomst i buketter.

Det virket som om ensemblet ikke våget i år å presentere en enkel julerose, og la oss beundre dens skjønnhet. Så fort stemningen tok tak, ble vi lempet videre til neste festsang.

Mer ble mindre

Mer ble mindre, etter min mening. For det var nettopp anledningen for vokaltalentene å fordype seg i julens magiske musikk, som gjorde fjorårets forestilling så spesiell.

Et viktig unntak må nevnes: Kelly Clarksons «Grown up Christmas List», hvor jenteduoen tok seg tid til å bygge opp en gripende god versjon av sangen.

Med «Det lyser i stille grender» hadde man forventet sakral stemning, men Tor-Ivar Andreassens storband-arrangement, preget av syrlige kromatiske linjer, sto i veien for salmens enkelhet.

Elegant jazzarrangement

Det var fest og moro som fungerte best, og det var til tider svært lystig i Teglhuset. Publikum hylte av latter under Göran Presleys gjesteopptreden med «Here Comes Santa Claus». Alexander Hermansens komiske talenter varmet salen godt under både Barne TV-samlingen og «Jeg så mamma kysse nissen». (Umorsomt var derimot jentenes haltende innledning til samme sang).

«Romjulsdrøm» sang han med pietet ovenfor Prøysen, og jazzarrangør Andreassen tok her fram sin mest elegante arrangør-fjærpenn.

Det så rett og slett ut som trioen hadde det kjempemoro med «Sleigh Ride» og «Jingle Bells» - og det smittet langt inn i sjeler som hadde søkt ly i Teglhuset fra guffent novembervær.

Fredrikstad Storband var en skuffelse for meg i år. Og for det må også sangtrioen som valgte repertoar og arrangøren ta sin del av ansvaret.

For det første så swingte det ikke. Storbandet ble aldri sluppet løst i herlige swingrytmer. For det andre ga arrangementene soloinstrumentene lite å gjøre (med unntak av et vakkert pianosolo for Torgeir Koppang i «The Christmas Song»). Detgikk mest i tette tutti-klanger.

Sax/fløyte-kvartetten spilte også langt fra rent til tider.

TV-magi

Om dette virker for kritisk, så henger også det sammen med at de samme kreftene ga undertegnede så store forventninger med sitt show i fjor.

La det da være sagt: Høydepunktene i årets «Swingjul» er ren, pur juleglede. (Ja, det må dere gjerne klippe ut og bruke i markedsføring!). Og aldri mer enn under Barne-TV-cocktailen, fabelaktig godt arrangert av Andreassen og morsomt fremført av vokalistene. Minnene ble vekket, og det var mange som knapt visste om de skulle le eller gråte av den herlige reisen gjennom julens egen TV-magi....